I NOVA-serien om evolusjon "ankommer" biologiske nyvinninger som om de var bestilt gjennom DoorDash
Av David Klinghoffer (29. oktober 2026). Oversatt herfra. {Kursiv og understreking ved oversetter.}
"En liten mutasjon her, en liten mutasjon der. Det er slik evolusjonen fungerer."
Slik uttaler den blide evolusjonsbiologen Peter Girguis fra Harvard seg i den tredje episoden av PBS sin nye dokumentarserie på NOVA, Evolution. Hvis det høres litt for enkelt ut, så har du helt rett. I denne episoden, i likhet med de foregående, gjøres mye av det tunge arbeidet av verb - jo mer uklare, desto bedre.
Bilde 1. Vitnesbyrd -i ettertid
Noen eksempler på ordbruken:
-
"Gjeller tillot dyr å vokse seg større og mer komplekse kropper enn noen gang før."
-
"Og etter hvert lunger, som ikke bare hjalp dem å overleve, men som tillot dem å gjøre noe ekstraordinært - forlate vannet og leve på land."
-
"Kroppenes tidsalder har ankommet."
-
"Inntil det, etter millioner av år, ankommer en av de mest uvanlige kroppene i dyreriket."
Ingen målrettet oppfinner eller intelligent skaper
Et verb som går igjen, er "å tillate" (eller "å muliggjøre"). Det er som om en oppfinner står og venter i kulissene på at en hindring for hans eller hennes oppfinnsomhet skal fjernes, slik at kreativiteten kan slippes løs - selv om det i denne fremstillingen selvsagt ikke finnes noen målrettet oppfinner eller intelligent skaper:
Bilde 2. Er evolusjonen en ventende oppfinner?
"Det var en mutasjon som tillot celler å feste seg til hverandre."
"Dette var et vendepunkt i livets utvikling, fordi det muliggjorde den eksplosjonen av ulike former vi ser på jorden i dag."
"Gjeller var en av de viktigste evolusjonære nyvinningene i dyrenes utviklingshistorie på jorden, ettersom de gjorde det mulig for dyr å ta opp mer oksygen."
"De muliggjorde et langt enklere opptak av energi, noe som la grunnlaget for raskere, større og sterkere kropper."
"Gjeller gjorde det mulig for dyr å utvikle større og mer komplekse kropper enn noen gang tidligere."
Bilde 3. Lungefrosk
"Og etter hvert kom lungene, som ikke bare hjalp dem å overleve, men som også gjorde det mulig for dem å gjøre noe helt ekstraordinært - å forlate vannet og leve på land."
Biologiske nyvinninger "ankommer" eller "dukker opp", som om de var bestilt via en budtjeneste:
"Kroppenes tidsalder har ankommet."
"Helt til, etter millioner av år, en av de mest uvanlige kroppene i dyreriket dukker opp."
"Men denne lille marken har noe spesielt ved seg. Ikke alle strukturer er helt nye når de dukker opp."
"Denne bemerkelsesverdige evnen til å sluke luft dukket først opp for rundt 400 millioner år siden, som et reservesystem."
"Kanskje er det bare snakk om flaks"
Episoden "Evolution: Body Builders" forsøker å forklare overgangen fra LUCA - den hypotetiske "siste universelle felles stamfar" - til det største landpattedyret på jorden: den afrikanske savanneelefanten.
Bilde 4. Livet tilfeldig?
Det nevnes aldri at LUCA er hypotetisk, og at denne stamfaren på en eller annen måte oppsto i en tid da "den tidlige jorden var fiendtlig innstilt til liv", slik fortelleren innrømmer. "Forskere vet ikke med sikkerhet hvordan LUCAs slektslinje har overlevd. Kanskje er det bare snakk om flaks."
Evolusjonsbiologen Richard Buggs så den parallelle versjonen av den samme serien, med programleder Chris Packham, på BBC. På bloggen sin demonterer Dr. Buggs diskusjonen om LUCA på en glimrende måte:
Jeg synes BBC-serien *Evolution* har en tendens til å fremstille vitenskap som en samling fakta som kan settes sammen til en sann fortelling. Det er gjennomgående lite rom for usikkerhet, og beskrivelsene av det empiriske grunnlaget for ulike hypoteser - samt forutsetningene som ligger til grunn for dem - er mangelfulle. Avsnittet om LUCA og livets opprinnelse er et godt eksempel på dette.
Packham omtaler LUCA som om det var et ubestridelig faktum, snarere enn en hypotese basert på bevis. I sin svært positive anmeldelse av serien i *Financial Times* kommer professor Adam Rutherford med en mild korrigering; han beskriver LUCA som en "hypotetisk, men nødvendigvis reell organisme". Selv om uttrykket kan virke selvmotsigende, sier det i det minste noe vesentlig om erkjennelsesteorien (epistemologien) bak.
Det er uheldig at Packham unnlater å bruke ordet "hypotetisk" (eller et tilsvarende begrep), og i stedet gjentatte ganger fremstiller LUCA som et enkelt faktum. Dette kan føre til at mange seere feilaktig tror at LUCA utgjør et bevis *for* evolusjon, mens det i virkeligheten er slik at evolusjon utgjør et bevis *for* LUCA.
Bilde 5. Status på LUCA-forskning (under til venstre)
Chris Packham introduserer begrepet LUCA mens han står foran en elefant, og sier:
"Vi kan faktisk spore denne kjeden av [elefant-]celler tilbake gjennom ufattelige tidsrom, via mange arter som for lengst er utdødd, helt til den - bemerkelsesverdig nok - samler seg i ett enkelt punkt: en encellet organisme som er knyttet til alt levende, til hver eneste gren på livets tre - en felles stamfar som levde for milliarder av år siden."
Når han snakker om å spore celler tilbake i tid, tolker jeg det som en henvisning til fylogenetisk analyse. Dette er en utbredt metode innen evolusjonsbiologi, der man undersøker likheter og forskjeller mellom nålevende organismer (særlig i DNA-et) for å konstruere en trestruktur som samler seg i én felles "stamme".
Fylogenetisk analyse tar utgangspunkt i at livet har en trestruktur og et felles opphav. Det sentrale spørsmålet metoden søker å besvare, er: "Hvordan er grenene ordnet i forhold til hverandre?" Selve eksistensen av et slikt tre - med ett felles utgangspunkt - er ikke en del av selve spørsmålet, men en forutsetning som ligger til grunn. Packhams beskrivelse ser ut til å snu på dette. Han hevder at det er bemerkelsesverdig at sporingen av elefantcellene "konvergerer mot ett enkelt punkt".
Det er ikke "bemerkelsesverdig"; det er en forutsetning i selve metoden. Det er ingenting overraskende ved at det konvergerer mot ett enkelt punkt, ettersom dette var utgangspunktet for hele analysen.
Bilde 6. Sirkelslutning om konsensus-forskning
Hele den pseudovitenskapelige metoden
å utelate sentrale detaljer og unnlate å identifisere forutsetninger - det er selve essensen i den pseudovitenskapelige metoden her. Selv om de dataanimerte sekvensene virker imponerende ved første øyekast, bidrar de faktisk til problemet. Som Buggs bemerker: "Rent visuelt synes jeg det er synd at BBC-animasjonene - til tross for at Packham beskriver cellenes kompleksitet - ikke forsøker å formidle denne kompleksiteten. LUCA fremstilles ved hjelp av dataanimasjon som en enkel, sekkelignende struktur med noen få klumper inni."
LUCA var - forutsatt at en slik felles stamfar faktisk eksisterte - alt annet enn enkel:
En studie publisert i *Nature Ecology and Evolution* i 2024 slår fast: "Fylogenetiske analyser tyder på at LUCA hadde et genom ... som kodet for rundt 2600 proteiner - på nivå med moderne prokaryoter. Våre resultater tyder på at LUCA var en anaerob, acetogen organisme på prokaryotnivå, som attpåtil hadde et tidlig immunsystem." Forskerne legger til: "Vi finner sterke holdepunkter for tilstedeværelsen av ATP-syntase" - en svært kompleks, roterende molekylær motor.
Hvor kom alt dette fra? Det får vi ikke vite. Svaret - hvis det i det hele tatt finnes et - blir ikke engang antydet.
Elefanten dukker opp
Fortellingen raser av sted, helt til vi kommer til elefanten. Hvis man skulle forsøke å forklare noe om elefanter, ville det ikke bare handle om den enorme størrelsen, men om deres mest bemerkelsesverdige trekk: snabelen. Paleontolog Mary Droser fra UC Riverside har all grunn til å være begeistret: "Det er det ultimate evolusjonære 'multiverktøyet'. Snabelen brukes til å puste, og til å plukke opp gjenstander fra bakken og føre dem til munnen - det er helt utrolig."
Bilde 7. konvergent evolusjon til unnsetning
Det *er* utrolig. Men hun fortsetter: "Og dette er et enestående eksempel på hvordan evolusjonen fungerer." Er det egentlig det? Tvert imot - som David Coppedge forklarte her tidligere denne uken, utgjør elefantens snabel en nøtt for evolusjonsteorien:
Hva har disse dyrene til felles: en blekksprut, en slange, en elefant, en kameleon og en åttearmet blekksprut? De tilhører vidt forskjellige taksonomiske grupper, men hver av dem har en bemerkelsesverdig struktur som kalles en "muskulær hydrostat". Disse elegante, "vakre" og svært funksjonelle strukturene - eksemplifisert ved blekksprutarmer og elefantsnabler - er temaet for en fascinerende oversiktsartikkel av Noel Naughton i tidsskriftet *Current Biology*…
Naughton presenterer illustrasjoner av muskulaturen inne i elefantsnablen. Figur 2B viser et tverrsnitt av snabelen, med muskelgrupper som "går på langs, er ordnet i tverrsnittet i et tverrgående, sirkulært eller radialt mønster, eller ligger skrått langs en spiralformet bane". Det oppsiktsvekkende er at den samme konstruksjonen finnes i armene hos blekkspruter, tentaklene hos tiarmede blekkspruter og tungene hos øgler! Dette gjør det enda vanskeligere for evolusjonister å forklare hvordan muskulære hydrostater med lignende egenskaper kan ha oppstått uavhengig av hverandre hos organismer som ikke er i slekt…
Bilde 8. Det er forskjellene som er vansekelige å forklare
Hvordan forklarer Naughton denne forbløffende likheten? Han tyr til den feilaktige slutningen at en fysisk begrensning tvinger det naturlige utvalget til å frembringe en bestemt løsning:
"Denne likheten gjenspeiler kanskje de begrensede måtene en endimensjonal muskelkontraksjon kan omsettes til tredimensjonale bevegelser - som bøying, vridning, forlengelse og forkorting - som en muskulær hydrostat kan utføre."
"Slik fungerer evolusjonen" - for å sitere både Mary Droser og Peter Girguis, og slik det fremstilles i NOVA-serien *Evolution* - innebærer å hoppe bukk over alle slike vanskeligheter. I stedet fortelles en glatt historie, ofte med smilende forskere som driver fortellingen fremover. Spørsmålet om hvordan kropper faktisk er bygget opp, forblir like uklart etter disse 54 minuttene som det var i begynnelsen.
Bilde 9. David Klinghoffer
David Klinghoffer Seniorstipendiat og redaktør for Science and Culture Today David Klinghoffer er seniorstipendiat ved Discovery Institutes Center for Science and Culture. Han har skrevet sju bøker, deriblant *Plato’s Revenge: The New Science of the Immaterial Genome* og *The Lord Will Gather Me In: My Journey to Jewish Orthodoxy*. Han har tidligere vært redaktør i *National Review*, og har bidratt med tekster til *New York Times*, *Wall Street Journal* og andre publikasjoner. Han avla en bachelorgrad (*A.B. magna cum laude*) ved Brown University i 1987. Han er født i Santa Monica i California og bor på Mercer Island i Washington.
Oversettelse, via goodle oversetter, og bilder ved Asbjørn :E. Lund